En Mars-koloni ville tvinge menneskeheten til å løse alle store flaskehalser i romlogistikk i stor skala. Den prosessen ville ha kraftige sekundære og tertiære effekter på jorden. 1. Utvidelse av energiinfrastruktur Billig oppskytning → orbital solenergi blir levedyktig. Orbitale arrays i gigawatt-skala kan stråle strøm til jorden eller støtte Mars-baser. Andre ordens effekt: Når orbitale kraftsystemer er industrialisert, kan de forsyne jorden, og åpne døren til praktisk talt ubegrenset ren (og dermed politisk velsmakende) energi. Det betyr ikke flere begrensninger på elektrisitet for datasentre, bioteknologiske laboratorier, avsalting, produksjon, som alle er direkte drivere for FoU-kapasitet. 2. Ultrabillig logistikk Mars-kolonisering vil kreve flytting av tusenvis av tonn per år: drivstoff, habitater, vann, reaktorer. Det driver kostnaden per kg for å gå i bane ned størrelsesordener (muligens til <$50/kg). På jorden betyr dette at global transport av satellitter, stasjoner og baneinfrastruktur blir billig og rutinemessig. For AI og bioteknologi: orbitale datasentre drevet av solenergi med null kjølekostnader vil bli mainstream, noe som reduserer konverterings-/opplæringskostnadskurvene massivt. 3. Industriell basismultiplikasjon For å støtte Mars trenger du livsstøtte med lukket sløyfe, in-situ ressursutnyttelse (ISRU), autonom gruvedrift, robotkonstruksjon. Alle disse har terrestriske applikasjoner: avansert robotikk, autonome fabrikker, ressurseffektivitet, resirkuleringssystemer. Investeringen skaper et teknologisk økosystem som gagner jorden selv om Mars-kolonien er liten. 4. Kapitalinvesteringer En koloniseringskampanje ville ikke være et typisk selskapsprosjekt. Selv om det er privat finansiert, vil det kreve budsjetter i nasjonalstatlig skala. Det betyr at billioner strømmer inn i romfart, energi, robotikk, bioteknologi, og skaper et «romindustrielt kompleks» i likhet med hvordan mobilisering fra andre verdenskrig ga oss atomkraft, jetmotorer og datamaskiner.