Jeg pleide å tenke på alle tingene jeg gikk gjennom gjennom årene og bli trist fordi det aldri trengte å være en så stor sak. Situasjoner jeg aldri trengte å dvele ved så lenge som jeg gjorde, jeg visste bare ikke hvordan jeg skulle reagere på dem med ynde Mange år senere er jeg så mye bedre rustet nå til å håndtere det som virkeligheten overrasker meg med. Men vanskelig å erkjenne hvor mye av livet mitt jeg brukte på å føle meg beseiret når jeg bare kunne ha droppet egoet mitt og tillatt meg selv å være lykkelig Fortsatt litt skam der, men det er et sted jeg må besøke mentalt nå og da for å minne meg selv på hvor mye jeg har vokst. Så på en måte var kanskje den tiden faktisk godt brukt. Ellers ville jeg ikke vært på langt nær så modig som jeg tror jeg er i dag. Alt skjer av en grunn