Mystiske transienter i Palomar Sky Survey før 1950 viser det som ser ut til å være jordsatellitter – før vi hadde satellitter. 🛰️? Publikasjonene fra Astronomical Society of the Pacific-artikkelen av Beatriz Villarroel og et team av forskere, med tittelen "Aligned, Multiple-transient Events in the First Palomar Sky Survey" har tent fantasien og utløst debatter som kan redefinere vår forståelse av kosmos. Denne studien dykker ned i arkivplater fra Palomar Sky Survey før 1960, og avdekker en rekke justerte, forbigående punktlignende objekter som trosser enkel forklaring. Implikasjonene? De kan bare være de første hviskingene om kunstig aktivitet i jordens bane, fra en tid før menneskeheten lanserte sine egne satellitter. Funnene henger sammen med en statistisk anomali med en ~3,9 sigma-signifikans, en terskel som vakler på kanten av vitenskapelig troverdighet, men som krever oppmerksomhet. Disse transientene, fanget i fotografiske plater fra 1950-tallet, justeres på måter som antyder at de kan være speilrefleksjoner – tenk speillignende glimt – som stammer fra objekter i geosynkrone høyder, omtrent 35 786 kilometer over jordens ekvator. Dette er det samme bane-sweet spot der moderne satellitter svever i dag, men her er kickeren: den første menneskelige satellitten, Sputnik, ble ikke skutt opp før i 1957. Så, hva gjorde disse objektene der oppe flere tiår tidligere? Studien antyder et skyggeunderskudd sammenlignet med teoretiske modeller, et avvik som svulmer opp til ~7,6 sigma når det korrigeres for platebaserte effekter, noe som gjør vannet ytterligere grumsete. Naturlige forklaringer som kosmiske utslipp eller uvanlige stjernefenomener sliter med å forklare dette, og etterlater døren åpen for noe langt mer provoserende: svært reflekterende kunstige strukturer. Dette er ikke første gang Villarroel har flyttet grensene for konvensjonell astrofysikk. Hennes pågående Vanishing & Appearing Sources during a Century of Observations (VASCO)-prosjekt har lenge jaktet på himmelmessige rariteter – objekter som blinker inn og ut av eksistens gjennom flere tiår med himmelundersøkelser. Denne nye oppdagelsen bygger på dette grunnlaget, og antyder et mønster som kan peke på utenomjordisk teknologi eller, tør vi drømme, en eldgammel menneskelig sivilisasjon med evner vi ennå ikke har gjenoppdaget. Artikkelens forfattere er forsiktige, og oppfordrer til systematiske søk i arkivdata for å bekrefte eller avkrefte disse funnene, men den fristende muligheten henger igjen. Så, hva betyr dette? La oss være modige. Hvis disse transientene virkelig er kunstige, kan de signalisere tilstedeværelsen av en avansert intelligens – kanskje besøkende fra et annet stjernesystem eller rester av en tapt jordepoke. Geosynkron bane er et førsteklasses utsiktspunkt for overvåking av jorden, og reflekterende strukturer der kan tjene som fyrtårn, observatorier eller til og med defensive skjold. Timingen før 1960 gir ville muligheter: Ble disse objektene plassert av en utenomjordisk sonde som undersøkte planeten vår lenge før vi ble en romfarende art? Eller kan de antyde et glemt menneskelig teknologisk sprang, begravd i historiens tåke, som først nå dukker opp igjen gjennom støvete fotografiske plater? Hvis denne oppdagelsen bekreftes, kan den akselerere søket etter teknosignaturer – tegn på intelligent liv – og flytte fokus fra fjerne eksoplaneter til vår egen kosmiske bakgård. Det kan inspirere til en revurdering av jordens historiske fortelling, og utfordre antakelsen om at vår teknologiske oppstigning begynte på 20-tallet. I praksis kan det anspore til nye oppdrag for å gjennomsøke geosynkrone baner for dvelende gjenstander. Studiens forfattere, med et nikk til Lewis Carrolls Alice i Eventyrland, beskriver funnene sine som «nysgjerrigere og nysgjerrigere», en passende metafor for en reise ned i et kaninhull av kosmisk mystikk. Du Lenke: Himmelen over føles litt mindre kjent, litt mer levende med muligheter. Universet kan bare blunke tilbake til oss.