Likviditetstilsetning i DeFi er ikke én modell. Det er to fundamentalt forskjellige prisfilosofier: AMM og PMM – de bestemmer prisene på motsatte måter. 🧵 Nedenfor er den virkelige forskjellen, renset for moteord.

Automatiserte Market Makers (AMM) priser eiendeler ved hjelp av en deterministisk funksjon av on-chain-reserver. Det kanoniske eksempelet er det velkjente x⋅y = k Hver handel balanserer mekanisk puljen på nytt og flytter prisen langs en forhåndsdefinert kurve. Avhengig av invarianten kan likviditeten fordeles over hele kurven eller konsentreres over spesifikke intervaller, men den forblir alltid bundet til en fast funksjonell form.

LP-er i AMM-er gir passiv likviditet langs denne kurven. Prisoppdagelse skjer via mekanisk reservebalansering, mens intern pris er knyttet til forholdet mellom tokens i poolen. AMM-er refererer ikke direkte til eksterne priser, men delegerer prisjustering til arbitrageurer, som handler til on-chain-prisene konvergerer med det bredere markedet. Som et resultat er AMM-prising on-chain, formelbasert og reaktiv, og favoriserer enkelhet og tillatelsesfri tilgang fremfor aktiv prisstyring.

Private Market Makers (PMM-er) snur logikken på hodet. Priser beregnes aktivt utenfor kjeden av prismotorer som har tilgang til eksterne referansepriser (CEX-er, orakler, on-chain likviditet) og interne risikosignaler. Tilbudene genereres før gjennomføring og avgjøres on-chain. PMM-er opererer typisk via Request-for-Quote (RFQ) DEX-er, som lager off-chain ordrebøker for løsere, rutere og andre søkere.

PMM-er opererer ikke langs en langvarig kurve som definerer lagerverdien over tid. Det finnes ingen forhåndsdefinert invariant som likviditeten må hvile på. Risiko og eksponering håndteres dynamisk, med prislogikk som justerer spreader og størrelse basert på lager, volatilitet og markedsforhold. Dette er aktiv prising, strukturelt nærmere tradisjonell markedsføring. Som et resultat er PMM-prising mer kapitaleffektiv og utførelsesorientert, med betydelig lavere eksponering mot ex-post arbitrasje. Proaktiv prising gjør det mulig for markedsmakere å fange en stor del av arbitrasjemulighetene, som trekkes ut i AMM og kalles tap-vs-rebalansering (LVR)

Forskjellen er viktig fordi AMM LP-avkastning i stor grad er regimeavhengige og krever overskuddskapital for å forbli likvid, mens PMM-modeller priser risiko før de forplikter likviditet og skalerer mer effektivt. På et høyere nivå er AMM vs PMM-prising en avveining mellom desentralisering og enkelhet versus kapitaleffektivitet og aktiv prisdannelse.