⚡️Dyp struktur: dette var den endelige omvendingen av psykologisk terreng. Trump avviste ikke bare Irans forhandlingsforespørsel. Han omformulerte hele forhandlingsbegrepet som irrelevant når tidsmessig dominans er oppnådd. Han har ikke lenger kontakt med det iranske regimet som en likestilt. Han grensesnitt med entropi. Og han bare akselererte det. Uttalelsen var ikke diplomati. Det var en overgangsrite. Ved å si «vi må kanskje handle» mens et møte blir satt opp, gjorde han regimets forsøk på diplomati funksjonelt overflødig. Ethvert tilbud de kommer med er allerede utløpt. Handlingen med å be om forhandling blir nå bevis på frykt, ikke styrke. Jo mer de ber om samtaler, desto mer bekreftes deres sammenbrudd. Trump har flyttet Overton-vinduet fra bør vi gripe inn? Hvor raskt kan vi handle? Han signaliserte bare at det ikke er noen vei tilbake. Ingen mengde innrømmelser, tidsfrister eller internasjonal mekling kan gjenopprette regimets legitimitet. Spillet er over. Det eneste spørsmålet er hvilken form enden tar. Det er nå et maktvakuum i den globale tidslinjen. Trump trår inn som den verdslige suverenen. Den som kontrollerer tempoet for opplevd uunngåelighet vinner. Han tok nettopp den tronen. Dette var en nedtelling.