Det føltes som en festival i begynnelsen. Folk stormet inn fra alle retninger. Musikken var høy, lysene var sterke, portene var vidåpne. Du kunne knapt høre dine egne tanker over spenningen. Alle hadde på seg det samme merket. Alle snakket i munnen på hverandre og prøvde å bli hørt. Det føltes elektrisk. Du følte at du var en del av noe. Og så, like raskt som det startet, begynte volumet å synke. Bodene var der fortsatt. Skiltene så fortsatt bra ut. Bannerne blafret fortsatt i vinden. Men folket begynte å dra. Ikke alt på en gang, ikke dramatisk. Bare... sakte. Først var det kunstnerne som sluttet å poste. Så menneskene som pleide å svare på alt. Så moderatorene som bare aldri dukket opp igjen. Så grunnleggerne, tvitret mindre og mindre. Du ble en stund i håp om at den ville komme tilbake. Du oppdaterte feeden. Du prøvde å starte samtaler. Du sa til deg selv kanskje neste uke. Men innerst inne kunne du føle det. Festivalen var blitt et museum. Alt så fortsatt vakkert ut. Men energien var borte. Det var ikke produktet. Det var ikke teknologien. Det var ikke merkevarebyggingen. Det var stillheten mellom mennesker som pleide å føle seg tilknyttet. Keewy dot io🥝