De første barna som ble eksperimentert på av nederlenderne på 2000-tallet kalte seg «kjønnsbarn». I NYT-podcasten The Protocol forklarte Annelou de Vries, en av pionerene som slapp løs pubertetsundertrykkelsesgalskapen, hvorfor. Hun fortalte hvordan barna pleide å si: «'Jeg har kjønn' – var fordi hele ordet 'kjønnsidentitetsforstyrrelse' var for komplisert. Så de sa bare: 'Jeg har kjønn.'» Med andre ord, for unge til å si «kjønnsidentitetsforstyrrelse», men gamle nok til å bli registrert for et eksperiment som ville frarøve dem deres fruktbarhet, seksuelle funksjon, evne til å danne intime forhold og sunne kroppsdeler – samtidig som de dømte dem til et liv med å late som om de er noe de ikke er. Alle som tror nederlenderne fikk rett, og at vi må gå tilbake til deres forsiktige tilnærming, har mistet forstanden. Eksperimentet har aldri vært etisk. Det var en forferdelig skandale helt fra begynnelsen.