Jeg trenger å unnslippe matrisen. Det er ingen plan B. Jeg skal tilbake på jobb i morgen etter å ha vært ute i pappapermisjon de siste 3 ukene, og jeg kan ikke engang begynne å uttrykke hvor deprimert jeg er. Å være sammen med familien min har vært vakkert, og det har bekreftet for meg at jeg trenger å rømme ASAP. Jeg lengter etter den dagen jeg våkner på mine egne premisser, uten en vekkerklokke eller en leder som ringer telefonen min. Jeg er nær. Jeg stopper ikke. Jeg velger frihet.