En periode med kvantemessig dekoherens i identiteten min. Som Neiztche skrev: Man må fortsatt ha kaos i seg selv for å kunne føde en dansende stjerne. Ingenting hjelper; Jeg må hjelpe meg selv, ellers er jeg ferdig. Tilgivelse av din fiende, tilgivelse av deg selv. Wu Wei, 無味, vær som vann, det høyeste gode, Gi etter for tyngdekraften, men slit ned fjell, Eller som min amerikanske side ville sagt, på min Bruce Lee-dritt. Stillhet er først ensom, Da innser du at det er fullt av liv, Hva det første penselstrøket, tastetrykket er født fra, Hva hvert mesterverk er født fra. Når du gjenkjenner det absurde, er hele livets intensitet gjenopprettet. Ingen følelse er endelig. Man er like midlertidig som ens følelser. Jeg er ingen i kveld som kan være den jeg ønsker når jeg dør.