For omtrent fem år siden var det noen moteledere om hvorvidt Sambas var døde. Den ene startet med en hip New York-scenester som gikk på en hip boklesning i en hip bokhandel og ble slått av av å se noen andre hippe mennesker hun anså som ikke like hippe som henne iført sambas. Så hun bestemte seg for at "Sambas er nå ukule." Hvis du spiller dette spillet der du lar moteinfluensere fortelle deg hva som er kult, vil du for alltid bli kokt. Det er et helt meningsløst spill – ett minutt er det og det kult, så de får deg til å kjøpe disse produktene (som de forresten får betalt på back-end gjennom sponsing eller tilknyttede lenker). I neste øyeblikk forteller de deg at det ikke lenger er kult. Hvorfor? Fordi for mange av dere fulgte rådene deres. Trikset er å erkjenne at ingen av disse menneskene faktisk er kule. Vi vet dette fordi når de erklærer at noe er kult, når de tilbake til et annet kulturelt berøringspunkt. Da Sambas begynte å bli populært, var det en rekke artikler om hiphop og britisk fotballkultur. Noe som er riktig, siden det er de permanente kulturelle landemerkene som gjør Sambas kult. Så lenge du forstår kulturhistorie og lærer hvordan du styler ting ved å bruke det språket, så spiller det ingen rolle om influencere erklærer noe for å være dødt, fordi de aldri var kilden til kulhet i utgangspunktet. Jeg tenker tilbake på Rachel Tasjians GQ-artikkel for mange år siden om hvordan "det mest bærekraftige innen mote er personlig stil." Det er greit å plukke opp og leke med trender. Men personlig stil handler om å være villig til å fortsette å bruke noe selv etter at det har blitt ansett som ukult. Hvis du hele tiden jakter på neste ting og bekymrer deg for om gårsdagens gjenstand projiserer deg som ukul, så er du per definisjon ukul. Kult har betydd mange ting på tvers av tid og kultur, men et fortsatt tema er selvtillit.