Tanker... Alle later som om verden går på penger. Men det gjør det ikke. Den kjører på status. Penger er bare unnskyldningen. Den virkelige avhengigheten, den som faktisk driver atferd, blir sett på som hevet over andre. Det er spillet alle mennesker spiller, enten de innrømmer det eller ikke. Status er eldre enn valuta, dypere enn grådighet og mer vedvarende enn sult. I evolusjonære termer er det den ene tingen som alltid ga deg mer av alt annet: mer mat, flere partnere, mer beskyttelse, mer lydighet. Det spilte ingen rolle hvordan du fikk det, bare at andre trodde du hadde det. Og den primitive sannheten styrer fortsatt alt. Vi har ikke vokst fra status. Vi har nettopp digitalisert den. Status pleide å være en lokal valuta, begrenset til grensene til en landsby eller stamme, der omdømmet ditt hadde et tak og publikummet ditt var begrenset. Din rang betydde noe fordi den dikterte overlevelse og tilgang i et begrenset samfunn. I dag er det taket borte. Status har blitt global, ubegrenset og nådeløst komparativ. Verden ser på, dømmer og rangerer i det uendelige, og publikum forsvinner aldri. Det er ingen endelig trone, bare en uendelig stige, som strekker seg utenfor syne, hvor hver prestasjon umiddelbart inviterer til et nyere, høyere krav. Selv de ultrarike er ikke unntatt. Det er derfor milliardærer nå oppfører seg som influencere, for når du eier alt, er det eneste som gjenstår å konkurrere om oppmerksomhet. Når du har vunnet pengespillet, er det eneste som gjenstår å vinne oppfatning. Målet er ikke å bli rik, det er å bli sett på som relevant. Og relevans, i en hypertilkoblet verden, er den mest skjøre formen for status som finnes. Det er derfor ingen noen gang føler seg ferdige. Status har ikke noe endepunkt. Det er alltid noen som gjør det bedre. Alltid noen yngre, høyere, raskere, mer interessante. Det er et spill som holder deg på scenen for alltid, opptrer for folk du aldri vil møte, og jager en følelse du aldri vil holde. Ironisk nok er det også motoren for all fremgang. Grunnen til at folk bygger, skaper, konkurrerer og innoverer er ikke fordi de er fornøyde, det er fordi de ønsker å heve seg. De vil bety noe. De ønsker å være over folden. Status er det som presser folk til å gjøre mer enn de ellers ville gjort. Men det er også det som holder dem ulykkelige. Vi bygde en verden der alle jager etter noe ingen kan beholde. Og vi lurer på hvorfor ingen føler nok.