Til artistene der ute som aldri har følt seg sett eller verdsatt: Jeg skjønner det. Jeg har veldig, veldig mye vært der selv. Å ta sjanser, gå i unike retninger, prøve å gjøre noe annerledes, alt for at det skal bli rene sirisser. Det suger. Men jeg lover at det ikke er forgjeves. Hver gang du lager kunst, åpner du på den ene siden ventilen og lar en del av rommet som ellers fylte sinnet ditt bli frigjort, og på den andre siden fungerer restene og rillene som blir igjen som krysningspunkter for inspirasjon, erfaring og lærdom. Du former stemmen din, ubevisst. Ikke stemmen du aktivt prøver å presentere. Ikke det umiddelbare. Men din sanne stemme. Den blir gammel. Det blir opplevd. Det blir klokt. Så ja, tiden kan gå og verkene dine kan ikke se galleriveggene du forventet ved lansering... Men hvert eneste øyeblikk du skaper, blir du – bit for bit – kunstneren. Ikke den du ser at du ønsker å være, men den som virkelig er. Jeg tror når artisten begynner å ta over – det er da folk begynner å se resultatene.