I løpet av de sløve nettene de siste to sommerukene har jeg, med stor fortjeneste, lest den nye delen av Scott Soames' planlagte fembindsverk The Analytic Tradition in Philosophy. Volume 3: The Struggle for Modality, fokusert på Quine og Kripke, har vært av spesiell interesse for meg. Hvorfor skal en økonom bry seg om modal logikk? Mye av forskningen min har vært i Bayesiansk økonometri og i nyere tid innen AI, som også er sterkt avhengig av Bayesiansk resonnement. Denne tilnærmingen har smittet over på hverdagen min. De som kjenner meg har hørt meg si ting som: "Hendelse X (f.eks. utfallet av et valg) vil skje med sannsynlighet 60 %", som representerer min grad av tro. Derfor har jeg brukt mye tid på å tenke på styrkene, men også svakhetene, ved den bayesianske tilnærmingen. En svakhet, i hvert fall fra mitt perspektiv, er at Bayesiansk resonnement sliter med å fange opp logiske begrensninger på oppfatninger (f.eks. lukking under logisk konsekvens) og å gi strukturerte oppdateringsregler utover å flytte posteriorer. Modal logikk kan derimot pålegge disse begrensningene på en mer konsistent måte (selv om det er på bekostning av ikke å være kvantitativ). I AI hjelper det med å formalisere ideer som ekspressivitet, det vil si resonnement om andre agenters tro, som i epistemisk spillteori eller i «forutsi andres prognose»-modeller, noe jeg jobbet med for noen år siden for å forstå konjunktursykluser. Dette er grunnen til at jeg alltid har vært tiltrukket av @BFraassen prosjekt med konstruktiv empiri: 🔗 selv om det er en minoritetsposisjon blant forskere. Det kan løst tolkes som et forsøk på å slå sammen det beste av modal logikk og Bayesiansk resonnement: førstnevnte gir det logiske skjelettet av tro, sistnevnte leverer numerisk innhold. Soames' utmerkede beretning om Quine og Kripkes kamp med mange av disse ideene vil, etter min beskjedne (og ikke veldig ekspert) mening, bli en enestående referanse i årene som kommer.