Det var bare nok en torsdag, min utpekte ringedag, da jeg fikk kontakt med noen som har fulgt Stray Reflections i årevis, men som ennå ikke har blitt et betalt medlem. Det som startet som en enkel samtale, utviklet seg raskt til en dyp utforskning av livets mest meningsfylte spørsmål. Vi snakket om balanse mellom arbeid og privatliv, barndomsmønstre som fortsatt former oss, og det komplekse forholdet mellom økonomisk suksess og åndelig tilfredsstillelse. Hvordan utmerker vi oss på alle områder av livet? Er det galt å ha materielle og åndelige mål samtidig? Når er det på tide å slippe ambisjonene våre? Vi utforsket hvordan vi ofte kommer i veien for oss selv, og innså at det å gå videre krever å legge bak oss versjonen av oss selv som brakte oss hit. Tro og tro kom naturlig inn i samtalen, og det samme gjorde påminnelsen om at vi ikke er alene på denne reisen, og at Gud veileder oss. Samtalen hadde ingen fast agenda, men den fløt uanstrengt og brakte forbindelse og klarhet for oss begge. Mot slutten diskuterte vi coaching og retreater, og han dro med en fornyet retningssans. Når vi begynner å snakke fra hjertet, åpnes dører på måter vi ikke forventer. Jeg var i bakgården med døren åpen. Etter at samtalen var over, kom jeg inn og så mamma sitte på kanten av sofaen. «Du taler med en slik ynde, dine ord fulle av visdom,» sa hun lavt. Jeg frøs et øyeblikk og innså at moren min nettopp hadde vært vitne til en del av min verden hun aldri hadde sett før. Det var det første virkelige glimtet hun fikk av det jeg gjør. Stemmen hennes var fylt av beundring, og jeg kunne se at hun ble dypt rørt av det hun hørte. Jeg gikk bort, satte meg ved siden av henne og ga henne en klem. Hennes kjærlighet, hennes bønner, hennes stille støtte – alt dette ble reflektert tilbake til meg i det øyeblikket. Så kom tårene hennes, og i dem så jeg ikke bare en refleksjon av hva jeg har oppnådd, men følelsen av å virkelig bli sett – hennes anerkjennelse av hvem jeg har blitt. Jeg er nå ti år i gang med å bygge Stray Reflections, men jeg har sjelden stoppet opp for å sette pris på reisen. Det siste året har vært så hektisk at jeg ikke har tatt meg tid til å gjenkjenne milepælene. Dette øyeblikket med moren min føltes som en feiring jeg ikke hadde forventet, men som jeg trengte sinderlig.