Denne nyheten førte til noen tanker om medieoppstartsøkosystemet ... Jeg startet et medieuttak fra ingenting – bokstavelig talt ingenting i det hele tatt – for 5 år siden. Det har vokst til en prisbelønt redaksjon med 16 personer. Som en abonnentfinansiert publikasjon hadde vi ikke fordelen av oligarkfinansiering, paneler av akkrediterte Brooklyn/DC-medieeliter som første bidragsytere, eller denne typen rosende mediebransjepresse da vi lanserte. Helvete, vi får knapt attribusjon når nyhetskanaler stjeler rapporteringen vår og skildrer den som sin egen. Vi må gjøre alt selv og vite at vi skyver en stein opp en bakke. Jeg er stolt av det The Lever har gjort, selv om arbeidet og stresset som er involvert har gjort meg eldre og sannsynligvis forkortet mitt eget liv. Men avviket mellom hva som skal til for å gå gjennom den ikke-oligarkiske ruten kontra den enkle gaten til oligarkruten er en påminnelse om hvorfor medieøkosystemet hele tiden foretrekker oligarkperspektivet. Spillefeltet vippes – som alt i Amerika – av store penger. En bransje som på den ene siden gjør det til en smertefull kamp å drive ansvarlighetsjournalistikk fra ikke-oligarkperspektiver, og på den andre siden en lukrativ joyride av privilegier og profesjonell anerkjennelse å drive med forståsegpåere som tilber oligarki, er et system som for det meste vil produsere den informasjonsmiasmen vi alle nå er fanget i. Jeg ser at folk noen ganger blir sinte på oss når vi ber leserne om å stille opp og bli betalende abonnenter. Jeg forteller dem at alternativet til leserstøttede medier er det vi har nå – og hvis de er fornøyd med det, så greit. Jeg er ikke fornøyd med det. Men fem år inn i det utakknemlige arbeidet med å prøve å bygge noe bedre - like fornøyd som jeg er med vår suksess - er jeg fortsatt usikker på om et nytt medieparadigme kan konstrueres. Det er klart at kreftene som bygde den eksisterende informasjonsdystopien vi er fanget i, investerer tungt i å fortsette å tone politiet og ideologisk regulere diskursen slik at den holder seg innenfor de komfortable parametrene til korporatisme og nyliberalisme - og de vil kontinuerlig bli feiret og godt finansiert for det arbeidet som de er i morges. Jeg ønsker faktisk The Argument lykke til – jeg liker å lese ting som jeg er uenig i og som utfordrer tankegangen min. Men jeg tror vi må ta øyeblikk som dette – med all selvgratulasjonen og mediebransjens beundring som vi ser her – for å forstå hvor rigget spillet egentlig er for de som snakker for makt og penger, og mot de som prøver å representere et annet verdenssyn. Videre.