Målet helliger ikke midlene. Og når du har en moralsk linje, er du villig til å stå ved saken. Regel #1 for iransk nasjonalisme har alltid vært å avvise fremmede land som angriper moderlandet. Spesielt som en del av en etisk tvetydig plan for å ta makten. Dette har alltid vært en knallrød strek i sanden. Det var ikke det minste kontroversielt tidligere. Og de som avvek fra den ble hensynsløst unngått og angrepet. Grunnen til at MEK er utstøtt er ikke fordi de var marxister. Det er fordi de jobbet med Saddam under krigen. Å ta opp historiske eksempler der folk har jobbet med utenlandske makter for å ta makten er som å si "vel, tidligere har andre drept mange uskyldige mennesker, så hva er skaden ved å gjøre det igjen?". Dette er feil. Du bør alltid stå imot at uskyldige blir drept uansett hva som har skjedd i historien. Og hvis du er åpent villig til å ignorere den linjen, så åpner du døren for enhver grusomhet. Å stille spørsmålet, "har du en annen plan, hva annet skal du gjøre" rettferdiggjør ikke dette. Det gjør heller ikke å kalle alle en shill. Det er gode grunner til at tabuet mot utenlandsk innblanding eksisterer. Det gjaldt da deler av Tudeh flørtet med sovjeten. Og det er fortsatt aktuelt i dag. Når du innrømmer dette poenget, vil alt annet også være tillatt.