Populære emner
#
Bonk Eco continues to show strength amid $USELESS rally
#
Pump.fun to raise $1B token sale, traders speculating on airdrop
#
Boop.Fun leading the way with a new launchpad on Solana.
Tilbake på videregående skole, da jeg innså hvordan «markedsplassen for ideer» faktisk fungerer, føltes det som om jeg hadde funnet juksekodene til en forskerkarriere. I dag er dette det viktigste jeg lærer studenter, mer enn noe relatert til innholdet i forskningen vår.
Et raskt forord: når jeg snakker om forskningssuksess, mener jeg ikke å publisere mange artikler. De fleste publiserte artikler samler støv fordi det er for mye forskning på noe felt til at folk kan ta hensyn til. Og spesielt gitt hvor enkelt det er å gi ut pre-prints, trenger ikke forskning å være offisielt publisert for å lykkes. Så selv om publikasjoner kan være en forutsetning for karriereutvikling, bør de ikke være målet. For meg er forskningssuksess forfatterskap av ideer som påvirker dine jevnaldrende og gjør verden til et bedre sted.
Så den grunnleggende innsikten er at det er for mange ideer som kommer inn på markedet for ideer, og vi må forstå hvilke som ender opp med å være innflytelsesrike. Den gode nyheten er at kvalitet betyr noe – alt annet likt vil bedre forskning være mer vellykket. Den dårlige nyheten er at kvalitet bare er svakt korrelert med suksess, og det er mange andre faktorer som betyr noe.
Først, gi deg selv flere skudd på mål. Flaksens rolle er et fast tema i mine karriereråd. Det er sant at flaks betyr mye for å avgjøre hvilke artikler som er vellykkede, men det betyr ikke at du må avfinne deg med det. Du kan øke "flaksoverflaten".
For eksempel, hvis du alltid legger ut preprints, får du flere sjanser for at arbeidet ditt blir lagt merke til: en gang med preprinten og en gang med publikasjonen (pluss hvis du er i et felt med store publikasjonsforsinkelser, kan du sørge for at forskningen ikke er scooped eller irrelevant når den kommer ut).
Mer generelt, behandle forskningsprosjekter som startups – aksepter at det er en veldig høy variasjon i resultater, med noen prosjekter som er 10 ganger eller 100 ganger mer vellykkede enn andre. Dette betyr å prøve mange forskjellige ting, ta store svingninger, være villig til å forfølge det jevnaldrende anser som dårlige ideer, men med en idé om hvorfor du potensielt kan lykkes der andre før deg mislyktes. Vet du noe som andre ikke vet, eller vet de noe du ikke vet? Og hvis du finner ut at det er sistnevnte, må du være villig til å avslutte prosjektet raskt, uten å bli offer for den sunkne kostnadsfeilslutningen.
For å være tydelig, suksess er ikke bare ned til flaks – kvalitet og dybde betyr mye. Og det tar noen år med forskning å gå dypt inn i et emne. Men å bruke noen år på å undersøke et emne før du publiserer noe er ekstremt risikabelt, spesielt tidlig i karrieren. Løsningen er enkel: forfølge prosjekter, ikke problemer.
Prosjekter er langsiktige forskningsagendaer som varer i 3-5 år eller mer. Et produktivt prosjekt kan lett produsere et dusin eller flere artikler (avhengig av feltet). Hvorfor velge prosjekter i stedet for problemer? Hvis metoden din er å hoppe fra problem til problem, vil de resulterende artiklene sannsynligvis være noe overfladiske og kanskje ikke ha stor innvirkning. Og for det andre, hvis du allerede er kjent for artikler om et bestemt emne, er det mer sannsynlig at folk tar hensyn til fremtidige artikler om det emnet. (Ja, forfatterens omdømme betyr mye. Enhver egalitær forestilling om hvordan folk velger hva de skal lese er en myte.)
For å oppsummere, jobber jeg vanligvis med 2-3 langsiktige prosjekter om gangen, og innenfor hvert prosjekt er det mange problemer som undersøkes og mange artikler som produseres på ulike stadier av pipelinen.
Det vanskeligste er å vite når du skal avslutte et prosjekt. For øyeblikket vurderer du et nytt prosjekt, sammenligner du noe som vil ta noen år å virkelig realisere med et emne der du allerede er svært produktiv. Men du må avslutte noe for å gi plass til noe nytt. Å slutte til rett tid føles alltid som å slutte for tidlig. Hvis du går med magefølelsen, vil du bli i samme forskningsområde altfor lenge.
Til slutt, bygg din egen distribusjon. Tidligere tjente den offisielle publiseringen av en artikkel to formål: å gi den troverdigheten som kommer fra fagfellevurdering, og å distribuere artikkelen til dine jevnaldrende. Nå har disse to funksjonene blitt fullstendig kuttet. Publisering gir fortsatt troverdighet, men distribusjon er nesten helt opp til deg!
Dette er grunnen til at sosiale medier betyr så mye. Dessverre introduserer sosiale medier usunne insentiver for å overdrive funnene dine, så jeg synes blogger/nyhetsbrev og lange videoer er mye bedre kanaler. Vi er i en andre gullalder for blogging, og det er en ekstrem mangel på folk som kan forklare banebrytende forskning fra sine disipliner på en tilgjengelig måte, men uten å fordumme det som i pressemeldinger eller nyhetsartikler. Det er aldri for tidlig – jeg startet en blogg under doktorgraden, og den spilte en stor rolle i å spre doktorgradsforskningen min, både i forskningsmiljøet mitt og utenfor det.
Sammendrag
* Forskningssuksess betyr ikke bare publisering
* Markedsplassen for ideer er mettet
* Gi deg selv flere skudd på mål
* Velg prosjekter, ikke problemer
* Behandle prosjekter som oppstartsbedrifter
* Bygg din egen distribusjon
@ThomasGrosso2

21. mars 2025
One question I'm sometimes asked is how my research group picks problems. Do I come up with most of the ideas for new papers, or do the students? Neither!
I strongly believe that research is more effective if we pick projects, not problems. What's the difference?
- Projects are long-term research agendas that last 3-5 years or more. A productive project could easily produce a dozen or more papers (depends on the field, of course — in some fields papers represent a lot more work than in others).
- Projects are defined not by a research question but by a change we want to see in the world. For example, the goal of a current project in my group is to make AI more reliable. We may or may not succeed, but the point is that this is a much more ambitious scope than can be tackled in a single paper.
(Some fields have a norm that their job is only to describe the world, not change it. This is culturally jarring to me but even in that case I think projects are better defined in terms of a change you want to see in the research community, if not the external world.)
- Projects are best executed by a core team that stays together and provides intellectual continuity but with a diverse and varying set of collaborators for individual papers which helps constantly bring in new perspectives.
Why pick projects instead of problems? If your method is to jump from problem to problem, you face a tradeoff. You could pick small problems that you can tackle in a month or two, but in that case the resulting papers may not have much impact. Or your can go deep into a topic for many years (essentially what I've described as a project, but structured as a single paper), but that's extremely risky.
In my experience, once a research team is committed to a project, generating the research questions that individual papers in the project will tackle is fairly straightforward. Each paper in the project naturally generates a bunch of new questions and directions for future work. So generating new ideas is not the hard part, rather it is the profusion of ideas. How to select among them? Ideally some combination of intellectual curiosity and whatever best furthers the project's overall goals and vision.
46,73K
Topp
Rangering
Favoritter