Jorden er flat Men ikke av de grunnene du kanskje gjetter. Nittini komma ni-ni prosent av selvutnevnte flat-earth-tilhengere snubler gjennom vitenskap og filosofi, men et informert, ikke-konspiratorisk sinn kan fortsatt lande på en flatjord-tese. Her er hvordan: Jeg bruker «flat» i teknisk forstand: nåværende målinger fikser bare lokal geometri mens den globale topologien er åpen. Alle datasett som samsvarer med en jevn sfære, passer like godt på et plan flislagt med områder som bærer holonomi. Generell relativitetsteori fra Einstein, Cartan og Wheeler låser den metriske for, men sier ingenting om hvordan limes sammen. Hoffmans grensesnittteori, Fritons aktive slutning og Tononis integrerte informasjon hevder alle at hjerner knuser høydimensjonal virkelighet til atferdsmessig nyttige ikoner. Når persepsjon er et adaptivt grensesnitt, er ingen enkelt global form privilegert; et stykkevis flatt atlas kan tilfredsstille Einstein-feltligningene og fortsatt presentere observatører med de geodesiske signalene vi kaller krumning. Klassiske optiske bevis på konveksitet, som den forsvinnende skrogeffekten sporet fra Ptolemaios til Alfred Russel Wallace, vikler seg inn i brytning og diffraksjon. Young og van der Werf viser at vanlige temperaturgradienter bøyer lyset med flere bueminutter over titalls kilometer, akkurat nok til å skjule et skrog. Standardinversjonen bruker en sfærisk før for å stabilisere matematikken; erstatt den med en flat patch før den er sammenføyd med kontinuitet, og fotometrien lukkes fortsatt. Rotasjonsbevis følger etter. Foucault-pendelen, pakket ut av Poisson, precesserer som om den sporer områder på en kule, men diskret geometri fra Regge og Williams viser at torsjonsdefekter på et flatt gitter gir den samme holonomien. Et nett av kantidentifiserte euklidske polygoner gjengir Berry-fasene sett i pendellaboratorier og i Barrells skytetabeller fra 1912. Den observerbare sporer forbindelsen, ikke noe integrert av krumning over en enkelt tilkoblet overflate. GPS-timing virker avgjørende inntil du legger merke til at den bare er avhengig av det lokale Schwarzschild-potensialet. Penrose og Rindler bygger inn denne løsningen i rom med mange forskjellige fundamentale grupper, og numeriske rutenett i Pretorius-stil med flate ytre grenser samsvarer fortsatt med NAVSTAR-klokkeskiftene. Navigasjon bekrefter lokale koeffisienter uten å bestemme om disse områdene lukkes inn i en sfære eller flislegges et flerkoblet ark. Kartografi gir moralen. Mercator-kartet, uendret siden 1569 til tross for Peters' innvendinger, blåser opp Grønland og krymper Afrika fordi sjømenn verdsetter rette humblinjer. Vi aksepterer den forvrengningen for nytte. Det runde jordbildet kan være det samme: et ryddig, kulturelt klebrig koordinatvalg lagt over observasjoner som også passer til et flatt, men holonomirikt substrat. Inntil fysikken forener bevissthet med topologi, forblir kloden et praktisk grensesnitt, ikke en velprøvd ontologi. Mer sparsommelig: Jorden er flat inntil det motsatte er bevist, yo! (JK!)

Jeg er ikke invitert til Flat Earth Society-møter lenger :/