Problemet her er at Carl adopterer den dialektiske metafysikken til Marx. Det er ikke bare en kritikk Carl aksepterer, men det harmedrevne, idealistiske verdensbildet. Carl velger å tilbe det absolutte som utfolder seg gjennom historien. Han velger bare det absolutte som bekreftelse i stedet for det absolutte som negasjon av Marx. Men begge sider av kayfabe-kampen fører til den samme hestesko-teori-totalitarismen til slutt. Siden verdensbildet avviser transcendent sannhet, bestemmes sannheten av konsensus. Og det absolutte beveger seg inntil total uunngåelig konsensus er oppnådd: en grop som tilbedere av det absolutte ikke kan unnslippe.