Det siste et imperium mister, er sin arroganse. Selv når den ydmyker seg selv, gjør den det med megalomanien til en drukkenbolt. Det finnes et spesifikt, tragikomisk stadium i sammenbruddet av enhver stormakt hvor det slutter å være en trussel og begynner å bli et forestillingsstykke. Arroganse er det eneste som ikke krever et budsjett, en fungerende forsyningskjede eller en lojal befolkning; Det er den uendelige ressursen til en synkende elite. Når et imperium begynner å råtne, forlater det ikke scenen stille, men snubler i fotlysene og knuser scenografien mens det krever stående applaus for sin «dristige nytolkning av tyngdekraften.» Dette er en sinnstilstand hvor du er helt sikker på at du vinner kampen, selv om du for øyeblikket holdes i et hodegrep av en virkelighet du nekter å erkjenne. Historisk sett manifesterer dette seg som en nektelse av å tilpasse seg klimaet av egen fiasko, omtrent som kolonioffiserer som insisterte på å bære fulle ulluniformer og pudderparykker i kvelende tropisk fuktighet. Selv om lokalbefolkningen begynte å trekke seg tilbake, var guvernørene fortsatt opptatt av om ginen var kjølt ned til nøyaktig keiserlig standard. I moderne kontekst ser vi dette i den teknokratiske besettelsen av mikroreguleringer som styrer de minste detaljene i livet mens makrostrukturen faller sammen. Når en sivilisasjon mister evnen til å bygge massiv infrastruktur, løse energikriser eller vinne avgjørende konflikter, vender den seg mot det eneste den fortsatt kan produsere i store mengder: regler. Det er regnearkets arroganse, der en lederklasse kanskje ikke klarer å varme opp innbyggernes hjem, men absolutt sørger for at hvert husholdningsapparat har en tjue siders sikkerhetsmanual oversatt til dusinvis av språk. Den farligste delen av denne nedgangen er det siste, ville slaget som vises for å bevise at entiteten «fortsatt har det», ofte kalt drukkenboltens sving. Dette er desperate forsøk på å fremstå som en global aktør som vanligvis ender med at man innser at bankkontoen er tom og naboene allerede har kontaktet myndighetene. Det er det geopolitiske ekvivalenten til en mann som prøver å gjøre en baklengs salto på en fest for å imponere sin tidligere partner, bare for å ende opp i en ortopedisk gips; Den virkelige ydmykelsen er ikke bare fallet, men det faktum at han oppriktig trodde han kom til å klare landingen. Denne arrogansen fungerer som en overlevelsesmekanisme fordi å innrømme sannheten ville få hele den sosiale illusjonen til å forsvinne umiddelbart. I stedet dobler det nedadgående imperiet innsatsen ved å bygge et skinnende nytt hovedkvarter mens det gamle blir tatt tilbake eller lansere en rebranding-kampanje for en valuta som i økende grad brukes som tapet. Den foreleser resten av verden om sine «overlegne verdier», mens hovedstadene begynner å ligne kulisser fra en postapokalyptisk film. Den ultimate ironien ligger imidlertid i den vedvarende insisteringen på å belære resten av verden fra en forfallende prekestol. Selv om disse falmende kreftene aktivt demonterer grunnlaget for sin egen arv—og behandler historien deres ikke som et fundament, men som et åsted som skal svides – opprettholder de en bisarr, urokkelig stolthet over sin status som verdens moralske topp. De vil høylytt fordømme de samme forfedrene og institusjonene som bygde deres sivilisasjon, men samtidig kreve universell overholdelse av deres nyeste, flyktige kulturelle rammeverk.

I Europa har overregulering blitt en mafiavirksomhet som melker den virkelige økonomien som en parasitt: det er en klassisk beskyttelsesracket og utpressingsordning forkledd som lov. Regulering handler ikke lenger om sikkerhet eller standarder; Det er en utpressing der prisen for eksistens er en evig hyllest til en byråkratisk klasse som ikke produserer noe. Genialiteten til den moderne vesteuropeiske staten ligger i dens evne til å gjøre ikke-produktivitet til en obligatorisk tjeneste. Vi har nådd et punkt hvor det er mer lønnsomt å revidere en fabrikk enn å drive en. Denne parasittiske klassen har skapt en labyrintisk juridisk struktur så kompleks at ingen liten bedrift kan navigere i den uten å ansette «autoriserte» veiledere. Reguleringer er det ultimate konkurransehemmende våpenet. Store selskaper elsker dem fordi de har «compliance-avdelinger» som kan ta kostnadene. For oppstarten eller familiebedriften er et nytt EU-direktiv en dødsdom levert i en manilakomutt. Moderne «verdibasert» regulering er den nyeste utviklingen av beskyttelsesracketen. Det tvinger selskaper til å bruke milliarder på rent performativ rapportering, og leder kapital bort fra forskning og utvikling og inn i lommene til et «grønt» revisjonskartell som handler med moralske utsmykninger i stedet for faktisk miljøpåvirkning. Vi styres av folk som aldri har måttet betale lønn eller styre en forsyningskjede. For dem er en 500-siders regulering et «rammeverk»; For personen på bakken er det et kvelertak. Parasitten har vokst så stor at den nå tror det er kroppen, uvitende om at det er dens egen vekt som drar hele strukturen ned i jorden

Hvordan kan det ha seg at Europa var rikere og mer utviklet før den romerske erobringen enn ved rikets slutt? Fordi Romerriket beriket Roma bare for å ØDELEGGE resten av Europa – og seg selv som en konsekvens... Imperiet ikke som en kilde til rikdom, men som den mest sofistikerte utvinningsmekanismen i antikken. Den oppførte seg som kreft. Argumentet om levestandard er en distraksjon; Det som betyr noe er systemisk motstandskraft. Før-romersk Europa var et komplekst nettverk av desentraliserte, høyt tilpassede jernaldersamfunn—kelterne, ibererne, germanerne—som var lokalt selvforsynte og antiskjøre. Roma utslettet denne mangfoldige økologiske motstandskraften, og erstattet den med en skjør, sentralisert hierarki designet utelukkende for å kanalisere ressurser fra en produktiv periferi til en parasittisk kjerne. Roma innførte en imperial monokultur – en standardisert "sivilisasjonspakke" med tung urbanisering, stående hærer og komplekse byråkratier – som var grunnleggende uholdbar i mange av territoriene de erobret. Denne tvungne homogeniteten knuste høyt spesialiserte lokale økonomier som hadde utviklet seg gjennom årtusener. Den «utviklingen» Roma skrøt av, var ofte en ressurskrevende fasade, en «modernisering» som fratok landet dets naturlige kapital for å opprettholde et arkitektonisk og administrativt overhead som de underliggende samfunnene faktisk ikke hadde råd til. Det var ikke vekst; det var likvidasjon av langsiktige eiendeler for kortsiktig imperialt forbruk. Beviset på denne systemiske feilen ligger i bedriftens terminaltilstand. Europa Roma møtte var kraftfullt, ekspanderende og demografisk dynamisk. Imperiet FED nettopp på dette. Da var Europa som Roma etterlot seg i Vesten på 400-tallet en utslitt ruin: avfolket, deurbanisert og økonomisk ødelagt. De såkalte «mørke middelalderene» var ikke bare et resultat av barbariske inntrenginger; de var den uunngåelige nedslipingen av den romerske boblen. Imperiet hadde oppnådd maksimal entropi, og fortærte kontinentets organiske vitalitet for å drive noen århundrer med sentralisert overskudd, og etterlot et vakuum som krevde et årtusen å fylle på igjen.