Tysklands 🇩🇪 økonomiske suksess var en svindel: den ble ganske enkelt subsidiert av billig russisk 🇷🇺 gass. Det var ikke økonomisk briljans, ikke ekstraordinær ingeniørkunst, ikke god ledelse. Det var en illusjon av produktivitet bygget på kunstig billig energi og en industriell struktur som bare kunne fungere under disse forholdene. Den «tyske modellen» – rost for sin eksport, overskudd og disiplin – var i virkeligheten en energiarbitrasje: importer billig drivstoff fra Russland, gjør det om til produserte varer, og selg det til en premie til resten av Europa. Det moralske bildet av effektivitet skjulte en parasittisk avhengighet. Dette var ikke et resultat av geniale ingeniører eller klok ledelse, men av politisk medvirkning og økonomisk treghet. Bilindustrien levde av diesel og subsidier. Tungindustrien blomstret fordi gassen var nesten gratis. Selv den «grønne omstillingen» ble finansiert av den samme fossile ryggraden den hevdet å erstatte. Det Berlin solgte som dyd ble finansiert av Gazprom. Da gassen stoppet, kom sannheten frem. Produktiviteten kollapset, fabrikker flyttet, og det økonomiske miraklet forsvant som røyk. Tysklands antatte rettferdighet viste seg ikke å være noe mer enn en fossil illusjon – et imperium av billig energi pakket inn i moralsk selvgratulasjon.

Vest-Europa har blitt kommunistisk ... Ikke i navnet, ikke i teorien, men i praksis – gjennom et byråkrati som kontrollerer, omfordeler og overvåker alle aspekter av livet mens de later som om de forsvarer friheten. Staten eier ikke lenger fabrikkene; den eier oppførsel. Den beslaglegger ikke eiendom; den regulerer det til eierskap blir meningsløst. Den sensurerer ikke; den betinger ytringer inntil selvsensur er automatisk. Den nye kommunismen er høflig, digital og ledelsesmessig – en myk totalitarisme bygget ikke på frykt for fengsel, men på frykt for ekskludering. Der Marx lovet proletariatets diktatur, leverer Brussel, Berlin, Paris og London administratorens diktatur. Hvert individ er en fil, hver fil et datapunkt, hvert datapunkt en mulighet for kontroll. Byråkrater kaller det «europeisk koordinering». Økonomer kaller det «solidaritet». I sannhet er det den stille utviskingen av individualitet under påskudd av kollektiv dyd. Borgeren blir omskolert gjennom subsidier, insentiver, og reguleringer – ikke for å tenke, men for å overholde. Tragedien er at denne nye kommunismen ikke kom gjennom revolusjon, men gjennom utmattelse. Vesten ga villig fra seg sin frihet og byttet ansvar mot komfort. Folk drømmer ikke lenger om å bygge noe; de drømmer om å bli administrert effektivt. Markedet eksisterer fortsatt, men det fungerer innenfor moralske grenser definert av staten. Du kan kjøpe, selge, snakke eller reise – så lenge valgene dine forblir forenlige med systemets ideologiske hygiene. Vest-Europa trengte ikke å avskaffe kapitalismen for å bli kommunistisk; den trengte bare å byråkratisere den. Resultatet er et samfunn der alle er avhengige av staten, men forakter den, hvor likhet erstatter ambisjoner, og hvor komfort har blitt det siste gjenværende idealet. Et kontinent som en gang fryktet tyranni, frykter nå ubehag – og den frykten er kommunismens sanne seier.

Romas fall ble forårsaket av en INTERN demografisk krise. Det som skjer med Vest-Europa med Afrika er NØYAKTIG det som en gang skjedde med Romerriket da det integrerte barbariske befolkninger for å løse mangelen på arbeidskraft. Det sene Romerriket sto overfor en demografisk og militær utfordring som det ikke kunne løse internt. Fallende fødselsrater blant romerske borgere, kombinert med endeløse kriger og epidemier, skapte en kronisk mangel på arbeidskraft. For å kompensere begynte Roma å bosette germanske og andre barbariske stammer innenfor sine grenser. Til å begynne med skulle disse gruppene gi soldater og bønder under keiserlig kontroll. I praksis beholdt de imidlertid sin egen identitet, sine egne ledere og sine egne lover. Roma, desperat etter arbeidskraft og tropper, kompromitterte sitt eget samhold for å overleve. Parallellene til Vest-Europa i dag er slående. Europa står overfor demografisk nedgang, med fruktbarhetstall godt under erstatningsnivåene. For å opprettholde økonomier, fylle arbeidsplasser og opprettholde velferdssystemer har europeiske regjeringer vendt seg til storstilt innvandring fra Afrika og Midtøsten. I likhet med barbarene i Roma forventes disse nykommerne å integrere seg i vertssamfunnene, adoptere kulturen og bidra til staten. Men i mange tilfeller opprettholder de distinkte identiteter, religiøse praksiser og lojaliteter. I stedet for assimilering ser Europa veksten av parallelle samfunn. Historien viser risikoen ved slike retningslinjer. Vestgoternes bosetting inne i Romerriket i 376 ble opprinnelig rettferdiggjort som en pragmatisk løsning: billige soldater i bytte mot land. Men i løpet av to år gjorde vestgoterne opprør og tilintetgjorde en romersk hær ved Adrianopel i 378, en katastrofe som imperiet aldri kom seg helt fra. Senere var imperiet avhengig av fødererte barbariske kongedømmer for å overvåke grensene, men disse ble uavhengige makter, og skar ut riker i Spania, Gallia og Italia selv. Imperiet hadde ikke blitt ødelagt av ekstern invasjon, men av dets manglende evne til å kontrollere folkene det hadde sluppet inn. Vest-Europa risikerer å gjenta denne feilen. Ved å importere befolkninger i massiv skala uten den kulturelle infrastrukturen til å assimilere dem, skaper det forhold der nykommere lever etter sine egne normer i stedet for vertsnasjonens. Resultatet er kulturell fragmentering, økende usikkerhet og erosjon av delt identitet. Roma oppdaget for sent at forsøket på å integrere fremmede folk hadde svekket samholdet fatalt. Europa kan være på vei ned samme vei, drevet av den samme illusjonen: at demografi og mangel på arbeidskraft kan løses ved masseimport, uten konsekvenser for selve sivilisasjonens overlevelse. Sivilisasjoner faller ikke over natten. Roma tok århundrer å kollapse, men nedgangen begynte med demografisk utmattelse og avhengighet av utenforstående. Europa, ved å vende seg til Afrika som en løsning på sin egen nedgang, gjentar den samme banen – ikke gjennom erobring utenfra, men gjennom oppløsning innenfra.