Takk Mr. Ni for divergerende tenkning~ Mange snakker om Powell, og fokuset er på ham 1. om det er for sakte (for sakte til å heve renten + for sakte til å kutte renten); 2. Om du dekker himmelen med én hånd. Først av alt, la oss se på at siden Powell tiltrådte i 2018, har den amerikanske økonomien opplevd en prosess fra sterk vekst til virkningen av den nye kroneepidemien og deretter til en gradvis bedring. Selv om han lyktes i å stabilisere finansmarkedene tidlig i 2020 med enestående lettelser (som direkte kjøp av selskapsobligasjoner og massive kvantitative lettelser) i møte med pandemien, utløste renteøkningen i 2018 også vill markedsvolatilitet, med Trump som offentlig kritiserte ham for å være for aggressiv på den tiden (selv om Powell selv anså seg selv for å være for sent ute). Samlet sett er imidlertid Powells prestasjoner i krisehåndtering fortsatt veldig gode, men det kan fortsatt diskuteres om de politiske justeringene i den ordinære perioden er fullt kompetente, spesielt når det gjelder å balansere inflasjonskontroll og langsiktig økonomisk vekst. Men å opprettholde økonomisk vekst og prisstabilitet er ikke oppgaven og målet til en av Feds avdelinger. Hvis pengepolitikken sammenligner virkningen på likviditeten fra finanspolitikken, påvirker pengepolitikken (f.eks. rentekutt eller renteøkninger) direkte markedslikviditeten gjennom rentejusteringer og åpne markedsoperasjoner, og virkningen er rask og omfattende, spesielt i krisesituasjoner (f.eks. 2020). Finanspolitikken (f.eks. offentlige utgifter eller skattekutt) påvirker likviditeten mer indirekte, krever godkjenning fra Kongressen og henger etter i implementeringen, men kan være større (f.eks. stimulansepakker fra pandemitiden). Med en rente på 4,5 prosent kan et rentekutt øke risikoviljen på kort sikt, men dersom finanspolitikken ledsages av storstilt infrastruktur eller subsidier, kan likviditetssjokket bli mer langvarig. Kombinasjonen av de to er avgjørende, og pengepolitikken alene vil kanskje ikke være i stand til å takle langsiktig inflasjonspress. Dilemmaet som en annen styreleder står overfor kan med andre ord ikke løses ved bare å justere renten. Hvis Powell går av på grunn av politisk press, som Trumps innflytelse, kan den nye presidenten endre stil, men interne uenigheter og dataorientering vil begrense muligheten for å «dekke himmelen med én hånd». Dette er fordi Feds uavhengighet i stor grad skyldes det faktum at beslutningstakingen ikke er direkte forstyrret av Kongressen eller den utøvende makten, og at FOMCs møter og punktplott gjenspeiler kollektiv vurdering basert på data, snarere enn et enkelt lederskap (bare se på de daglige talene til hver stemmekomité). Selvfølgelig er det et argument for at Powell må være i stand til å påvirke andre velgere for å være kvalifisert til å være styreleder, og det er mulig å jobbe for at Fed skal ha noe å si, så det gjør jeg ikke.» Disse kontrollene og balansene øker markedets tillit til politikken, men det kan også komplisere forventningsstyringen. For markedet gir denne uavhengigheten stabilitet, men den kan også utløse kortsiktig volatilitet på grunn av mangel på åpenhet i beslutningstaking.