1/8 Veldig interessant SCMP-artikkel om den presserende debatten i Kina om hvordan man best kan styrke innenlandsk forbruk: «Et stridspunkt er om man skal sette målbare forbruksmål, på samme måte som ...

2/8 andre overordnede referanseindekser som BNP-vekst. Noen har bedt om at indikatorer som forbrukets andel av BNP skal skrives inn i planen, mens andre hevder at slike beregninger ikke er operasjonelt gjennomførbare som politiske mål.»

3/8 Jeg vet ikke om det er fornuftig å sette målbare forbruksmål, men jeg kan si at det er en enkel aritmetikk, som ingen ser ut til å gjøre, som lett illustrerer omfanget av problemet.

4/8 For eksempel, hvis Beijing prøver å øke forbruksandelen av BNP med ti prosentpoeng i løpet av de neste fem til ti årene, kan vi enkelt beregne sammenhengene mellom gjennomsnittlig BNP-vekst, gjennomsnittlig investeringsvekst og gjennomsnittlig forbruksvekst i den perioden.

5/8 Forutsatt en gjennomsnittlig BNP-vekst i perioden mellom 0 og 5 prosent, vil det kreve at gjennomsnittlig konsumvekst overstiger gjennomsnittlig BNP-vekst med 2-4 prosentpoeng og at gjennomsnittlig BNP-vekst overstiger gjennomsnittlig investeringsvekst med 3-6 prosentpoeng.

6/8 Mål for konsumvekst innebærer med andre ord mål for investeringsvekst. Enda viktigere, de klargjør også problemet: Kina må få forbruksvekstratene til å stige med 2-4 prosentpoeng selv om de driver ned investeringsvekstratene med 3-6 prosentpoeng.

7/8 Er det mulig? Ja. Andre land har kommet i balanse, men prosessen har alltid vært usedvanlig vanskelig. Det betyr blant annet at Kina ikke lenger kan tenke på flere investeringer som løsningen på alle økonomiske problemer.

8/8 Den må i stedet redusere investeringsveksten raskt, spesielt før den tilhørende økningen i landets gjeldsbyrde tvinger frem en kaotisk justering, selv om den får forbruksveksten til å øke. Dette innebærer noen ganske betydelige overføringer.